Chopin på en søndag

Søndager er en dag jeg tar det med ro...forsøker i alle fall. Om jeg så befinner meg hjemme på Eidsvoll Verk, på hytta, i Roma eller Wien. Det er også noe hellig med denne ene dagen i uken, ikke bare at det står i selve boken, men også at dette er en dag som jeg forbinder med å stå omtrent opp med solen, for å spise rolig en bedre frokost med bakerverk med en sprøere skorpe enn hva man kan drømme om hjemme i Norge, alle fantastiske smaker og nypresset juice av frukt som neppe har reist lengre enn to timer. På vei ned til Petersplassen for å motta Hans Hellighet Pavens velsignelse kan morgenkaffen inntas på uttalige små og store familiedrevne Caffèterie, enten om man har ruslet rolig ned de store travle gatene fra Prati, tatt trikken fra koselige og trange Trastevere eller kommet med buss nr. 64 fra Piazza Venezia til Piazza Risorgimento.

Men jo, en Romaguide får vi komme tilbake til senere, for dette innlegget skal tilegnes den polske komponisten Frederic Franciszek Chopin som hadde sitt 200 års jubileum i Mars i fjor. Det er sagt om Chopins elegante pianoverk (skjønt han skrev utelukkende kun for piano, bortsett fra to pianokonserter hvor orkesteret spiller i en evighet før flygelet tar over hele jobben selv) at når man spiller eller har spillt disse har man grått over synder man aldri har begått og sørget over tragedier som aldri har funnet sted. Det er noe med denne blandingen av både sorg og lengsel, samt glede og små tekniske utfordringer som får Chopins musikk til å bli så spesiell i den romantiske æra. Siden Chopin dro i tidlig alder fra Polen til Paris og spilte der i små salonger, har vi fått en blanding, men det polske er alltid representert på en eller annen måte i musikken. Mens elegansen i de mange av cantabilebevegelsene som ligger i understemmene i blant annet hans 21 noctuerner, er som vann...eller som Chopin alt ettersom hvordan man ser det.
Chopin for meg er de 19 første noctuernene spesielt, noe jeg kan gå en hel dag og lengte hjem til, bare å få spille litt...en liten noctuerne, få sørge sammen med min døde polske venn. Slik som på en søndag, bare skru av samtidsstykkene på NRK Klassisk, åpne opp flygellokket på fullt for så å avdekke det sorte og det hvite under klaviaturlokket på min trofaste Heinrich Haegele Aalen-Stuttgart, for så å slippe sorgene løs. De bølgende cantabile i bunnen, den vakre melodien som beveger seg med stemningene på toppen og ikke minst, hødepunktene hvor opptil 48 små toner i de aller øverste av de 88 tangenter skal presses sammen i en og samme takt.

Noen ganger får jeg lyst til å bare sitte oppe om natten og la disse sorgene slippe løs, rolig over havet av sort og hvitt, i mørket, med minner om en vakker tid.