Norway Elections: Go to gate

Første del av Politikken

Valgkampen begynner å gå mot slutten og Amund føler et behov for å ta et lite oppgjør med det som ikke virker så bra:

1) Årets valg går ut på å velge ut representanter til de respektive kommunene og fylkeskommunene, alle som har med partiet for hele landet å gjøre kunne gjerne trukket seg tilbake og gjort bedre ting enn å blande seg inn. Mange virker som om skal velge en ny regjering.

2) Meningsmålingene viser partiene i sin helhet for hele landet, som om det skulle være de samme sakene i hver eneste kommune, hvilket vi alle vet ikke er korrekt.

3) Lokalpolitikerene må bli mer synlige og formiddle bedre sine saker i sin helhet, inkludert hvordan de har tenkt til å gjennomføre planene, gjør det oversiktlig fra alle kanter ikke bare de store målene. Propagandaliknende papir i posten og skummelt godteri utenfor Rema 1000 er langt fra tilstrekkelig. Kunne også vært en fordel om partilederene i partiene sentralt her kunne holdt seg litt mer i bakgrunn, de kan få slippe til når hele landet skal få stemme til samme organ (eks. Stortingsvalg).

4) Respekter alt som blir sagt, demokratiet har en ånd, ikke bare funksjon.

Godt valg

A.K.B

Fredag 22. Juli 2011

Dedikert til de døde, skadede og deres pårørende etter bombene i Oslo og massakeren på Utøya.


At et terrorangrep eller noen liknende hendelse også kunne ramme oss i Norge har vært en tanke som ikke har streifet oss hver dag, men selvfølgelig ligget som en liten mulighet. Men denne veldige dag som en slik forkastelig handling inntreffer er det uvirkelig, vi har også sett hvor vanskelig det kan være å få oversikt på en slik hendelse mens den pågår. Enda hvor den starter eller hvor den slutter heller ikke er lett å klarlegge.

Å gå i en slik fryktelig tilstand er noe vi ikke kan ta inn over oss, uansett hvor trykkende den kan være, vi må sørge over dens ofre, men også få vår styrke fra dem til å kjempe videre, mot ondskapen, frykten må aldri få ta over våre liv.


Hendelser som dette er uansett forkastelig og uforsvarlig, men må vi aldri skape mer hat og smerte i verden av disse, vi må styrke vårt samhold og stå sammen mot all ondskapen. Det er synd at dagens hendelser desverre ikke bare måtte ramme oss materiellt, men også forsøke å ta fra oss vårt verdifulle demokrati. Vårt demokrati og engasjement er verdier mange andre steder i verden ville betalt den dobbelte pris av gull for å komme nær. Forferdeligheten ved det hele var at så mange liv måtte gå tapt i dette forkastelige forsøket.

Med de dypeste kondolanser til de nærmest rammede og hele det norske folk.
A.K.B.

Mens vi venter på Eksamen

Første meditasjon over kunnskapen


Eksamen er denne begivenheten da kandidatens kunnskap i sitt fag skal bedømmes. Allerede her virker dette dramatisk, at all kunnskap skal bedømmes i en håndvending. Eksamen kan dog som vi kanskje har antydet ha både negative og positive sider. De positive kan være at man sitter igjen med kanskje mer kunnskap etter innøvelsen pga. den pressende situasjonen og at man kan holde seg aktsom ovenfor en mulighet i stedet for flere. De negative derimot kan være at man øver kun til denne situasjonen og sitter igjen med lite kunnskap ellers og etter, f.eks. at man kun øver inn det aller nødvendigste. Dette vil blant annet kunne få følger for forholdet mellom de teoretiske og de praktiske sidene ved faget. Også risikofordelingen må sies å trekke mot det negative, at så mye skal hvile på én begivenhet.

Det kan ikke legges skjul på at dette er et meget gammelt og omdiskutert opplegg. Men så er det alltid noe spesielt rundt eksamen, med alt kaos og spontane spørsmål på alle kanter. Mest av alt kanskje frustrasjonen over alle de sidene du ikke fikk lest bare en gang til. Men det er da godt å høre av de erfarene at sensor skal har egentlig ikke til hensikt å stryke oss (selv om at det kan noen ganger være tvil), men å få oss til å vise dem vår kunnskap og føle at det er bra nok. Her skal vi ikke ta standpunkt, siden sensor også er individuell. Så som metoden til hver kandidat, noen leser for harde livet de timene som eksisterer i døgnet de siste ukene, mens andre går rundt i koma og leser litt her og der.

Det eneste vi kan gjøre er å forsøke så godt vi kan, og ta det hele egentlig med ro, vi skal ikke gjøre noe mer enn hva vi skal gjøre til daglig, uansett hvor alvorlig det ser ut, mens vi venter på Eksamen.

Thi Thi alle sammen.

Ingenting uten Bring?

Dedikert Siham Himmich.

Våren betyr som kanskje mange vet syklister, særlig de mest harde av dem. Med sine hjelmer som aliens, syltynne dekk og litt for små fargerike drakter farer de rundt om kring. Bilistene har en evig kamp med å kaste dem ut i de mange nye fine gangveiene, mens fotgjengerene ber dem om å holde seg unna der man går. Sistnevnte lidere skal denne gangs innlegg omhandle.

Ved Tullinløkken, som nettopp har mistet sin grønne Bratwurst for en måned eller to siden, må det tydeligvis holde til noe for postens bedriftsarm, Bring. Her kommer disse limegrønne kondomracerene rundt hjørnet på fortauet og i veien så alt i fra lovsamlinger og solbriller til kaffekopper og turbaner holder på å gå heden. Livsfarlige får de vite at de er (det skal dere i hvertfall ha mitt ord på), her de bare brøyter seg frem i full fart, og den stakkars fotgjenger som ser noe grønt hundre meter borte komme i mot seg, hiver seg bort i noe han tror er siste øyeblikk. De går altså i følge offrene på helsen løs. Man må omtrent noen ganger bli paranoid, at vi har en trikk som prøver å drepe oss noen ganger om dagen er vi vant med, men disse fantomene dukker opp over hele området, uansett hvor vi befinner oss, man kan lett sette sin Chablis i halsen (eller andre steder) når disse farer gjennom trafikken, med en finger i luften, og med kjeften på vidt gap og i verste fall rett mot deg.

Det er kanskje noe med det at posten skal frem.

Med ønsker om en fremdeles usedvanlig god Påske

På Domus Nova

Dedikert Eilert Haug Flyen som takk for å minne meg på å blogge.

        På vei opp mot St. Olavs plass (ja, der med den flyvende aluminiumsfolien) i Pilestredet, står denne massive Stalinblokken vis a vis Helsedirektoratet. En 8 etasjer høy trekantet Legokloss laget i noe som tilsynelatende likner på Lecablokker. Det er noe dystert over dette stedet.

Innvendig skulle det virke lysere, dette er jo tross alt kanskje norges største lekeplass hvor landets kommende jurister har det ustyrtelig morsomt fra morgen til kveld. Inne i sin lille bunker har de alt det meste de trenger, fra det mest nødvendige til franske kokker, Akademika og bønnerom. Lesesaler er det mer enn nok av, dog kanskje ikke alle er der like mye, mens noen har mildest talt flyttet inn. Essensen er at de skal sitte her og grave seg ned i sin juridicum, det vil med andre ord si: hold kjeft, hold øynene i bøkene dine og bruk markeringstusjen på alt du finner minimum 8 timer i strekk daglig. Og for Guds skyld, ta med termos!

Denne lille perlen er ikke helt som andre områder av universitetet, her er det faktisk en viss likhet mellom menneskene som oppholder seg der, med noen få unntak. Kanskje en drøm for markant røde, men så lett er det nok dog ikke, for den store majoriteten (bortsett fra de tilsynelatende "normale" menneskene her) er innbitte i kategorien preppy...og disse stemmer neppe på Rødt om så er. 

Mange som går inn og ut av Nova tror ofte at de er litt mer verdt enn alle andre på gaten (siden de studerer jus selvfølgelig) og enkelte elsker å ikke en gang ofre tanken på å forsøke å skjule dette. Leter man etter noen som på helsen løs hiver seg over de mest vågale juridiske problemstillinger er dette stedet, egentlig for å lete etter jusstudenter generelt.

Noen som tydeligvis (skjønt de kanskje ikke får blitt tydelige nok) forstått dette er diverse advokatbyråer og andre reklamekåte instutisjoner, med sine flygeblader som elegant kastes ned i de flittige studentenes bøker. Enkelte er flinke nok til å kun legge propagandaen på de tomme plassene. 

De umotiverte er forsåvidt å finne foran de tre heisene i trappegangen, i håp om at den midterste døren en dag vil åpne seg. 

I morgen vil det være en ny sol som går over vår trekantede Lecablokk, med de tykke vinduene, hvor forhåpningsfulle leser, stille og notatskrivende med en arbeidstid fra 8 til 20...kanskje får vi en ny invitasjon til kurs i morgen også.

Og og å...ingen solskinnshistorie for det norske språk

Jada, så er vi ute igjen allerede, så denne turnoveren går raskt!

En ting som har irritert meg noe grusomt (egentlig jævlig!) og faktisk omtrent bestandig...så lenge jeg kan huske er den katastrofale feilen så mange der ute gjør...de bytter om på og og å. Enten om det så er på Facebook eller i reklame, i aviser eller tidsskrifter.

Jeg personlig har vanskeligheter for å forstå at det i det hele tatt er mulig å bytte ut dette lille ordet som skiller ting fra hverandre og selveste infinitivsmerket på de stedene enkelte gjør. At det i enkelte situasjoner kan komme en viss tvil er ikke å komme bort i fra, men det er fortsatt forskjell på å gjøre to hendelser som gjerne avhenger av hverandre etterhverandre, og ramse opp eller gjøre det samtidig. Hvordan i alle dager skal jeg kunne gå innom Å ta en kaffe? Skal jeg dele meg? Der må det være OG... 

Dette er nok bare desverre et av eksemplene på at det norske språket forringes...neste tema kan jo være kj- vs. skj-, egentlig har jo vår skj- nærmet seg den tyske sch-, men jeg har jo påpekt før at dette landet trenger en oppussing, så dette er kanskje minuset ved dette. 

Men et lite men helt til slutt, språket har alltid forandret seg, og er vel derfor også alltid i konstant forandring...men noen har alltid vært imot det også! 

Amund om blogging

Ok, som dere sikkert har merket...har fått noen kommentarer også, så går dette LITT tregt.

Det var vel som jeg skrev i mitt åpningsinnlegg at jeg ikke helt er med på denne dagboksaken, og heller ikke synes dette er så utrolig gøy. Men jeg skal prøve å lage litt flere innlegg, kanskje om litt enklere temaer og litt flere emner.

Om Kvalitet, Tradisjon og Turnover

Det begynner å bli en stund siden siste innlegg nå, men her skal dere få mitt No. 5.

A. Lange & Söhne, Glashütte (Sachsen), Lange 1 (1994) 

Innlegget i dag skal handle om de tingene dere som kjenner meg kanskje kan beskrive meg som den verste på, nemmelig det evige jaget etter det perfekte...noen av dere har vel selvfølgelig tenk som følger: "Herregud, blir han aldri fornøyd?!", på en måte har dere delvis rett, det er dette som er perfeksjonisme.
Men for å lette litt på det, så må jeg innrømme at jeg ofte tar for lett på mange ting jeg også, hvor det skulle selvfølgelig ha vært gjort så mye mer.

Men jeg skal ikke kjede dere med meg selv i dag, men heller fokusere på det jeg bryr meg om, kvalitet.

Hvis jeg skal beskrive noe av kvalitet opp mot noe som ikke er fullt så vel, er kanskje tidsmålingen det området hvor jeg kan illustrere dette best. Jeg har jo fått spørsmlet om hvem som kjøper en klokke til noen hundre tusen, i beste fall millioner, men jeg skal svare med at markedet for disse er enormt, det er flere der enn i de lavere klassene som kan stille på samme nivå.

La oss begynne med litt historikk. Gjennom årene, siden urene begynnte å komme har vi hatt mange utforskninger og forskjellige løsninger, fra de tidligste dager til hva vi holder på med i dag, men her kommer det jo selvfølgelig ann på hver enkelt urmaker og hva de tror er den beste løsningen. Disse små tingene folk tar så selvfølgelig har blitt mer og mer avanserte etter tiden. Fra vi ble kvitt pendelen og fikk et balansehjul, videre til Breguets Tourbillion fra 1801, de avanserte kalenderfunksjonene, quartzurverket (batteriklokkene, snakkes helst ikke om) og kombiansjonen av alle sammen. Skulle jeg snakket om alle komplikasjonene (funksjonene) kunne jeg holdt på i mange timer, så for å skrive noe skal vi behandle kun presisjonen og kvaliteten.

Jeg vet også at det er quarts som er den mest presise typen urverk, men som sagt skal vi kun ta for oss rene mekaniske urverk. Skulle vi alle være avhengige av disse batteriene hadde vi ikke trengt å skille så mye mellom Certina, Omega og Breguet...uansett hva det står på den og inneholder, hadde det blitt mye av det samme.
Før 1960-70 var de aller fleste klokker mekaniske, forsøk på elektronisk resonans hadde selvfølgelig pågått, men hovedparten var mekaniske. Kvaliteten var selvfølgelig forskjellig, men det er det den dag i dag også, ellers hadde det jo ikke hadde vært noe poeng å betale "tilstrekkelig". For noen år siden og fremover har de mekaniske blitt mer populære, folk har begynnt å sette mere pris på tiden i seg selv. Men det er ingen vits i å bli lurt, mange av merkene begynnte bare å kjøpe inn standardurverk, som jo hadde pågått en stund, men nå mer utbrett. F.eks. har jo Edox og Certina vært basert på ETA-urverkene en stund allerede, men også de kjente og kjære som Longines, Omega, Tag Heuer og Breitling begynnte å ta den litt lettere løsningen, og heller justerte litt på disse ferdige tingene så fort de kom inn i huset. Jeg skal ikke sverte alle disse urverkene, for de har jo også blitt laget med god presisjon i Sveits, men synet på tradisjonene og oppfinnsomheten har blitt satt litt til side med dette. Men noen har selvfølgelig holdt på som i alle år, helt uavhengig og tradisjonelt, prakteksemplene må være Patek Philippe, Jaeger-LeCoultre, Audemars Piguet og A. Lange & Söhne.
Men for å gjøre det lysere skal vi komme til at i dag har mange av middelsmerkene begynnt å ta til fornuft, selv om at de har klart å holde på gode resultater med ferdige deler etc. I dag har det blitt populært å ha "In house movements" Altså urverk der alt er laget i huset, for huset. Breitling og Omega må nevnes som prakteksempler, og de fantastiske høysjiktemerkene IWC og Panerai har begynnt å stramme inn på sitt utvalg allerede.
Men for å ta litt om presisjonen har det ikke vært noen sorg uansett, med Chronometer sertifikatet har mange kunnet hevde at de også har fått til med noen masseproduserte deler, men dog kanskje ømfintlig plukket fra hverandre, for så å sette sammen igjen på nytt. Samtidig hadde de tradisjonelle, som Patek Philippe og IWC sine egne standarder i tillegg til den kjente Chronometer-standarden, og ville ha enda mer presise klokker.
Her ligger nok noe av grunnen til at når jeg ser på min samling av både masseprodusert og tradisjonellt manufactur (in house), går sistnevnte mest presist, fordi det ikke er gjort nok med den første. Stoltheten og tradisjonen er noe som veier tungt hos mange av disse merkene, merkbart er det at disse også ofte er de mest kostbare og konservative håndlagde.
Men det vokser også opp noen nye oppfinninger i dag som i går, her er det å nevne i tillegg til utviklingen de tradisjonelle bedriver også nye merker startet av ingeniører som produserer minimale opplag med håndlagde tidsmaskiner. Disse er ofte produkter med ideer vi aldri har sett før og kombinasjoner vi heller aldri har tenkt, og resultatet er langt bedre enn akseptabelt, men har ikke fått de gamle til å skjelve enda, siden de har så godt grep om markedet fra før av. Jeg vil merke meg nyvinningene til blant annet Parmigiani, Roger Dubois og Antoine Preziuso.

De nye tidene ser ut til å gi oss både større skille mellom de gode og de verre på presisjonen og kvaliteten, men flere og flere ser ut til å bli mer bevisst om seg selv og dermed kunne forbedre sine produkter og ideer ytligere, dette vil de også ofte få enda blidere kunder av.

(Innlegget er uredigert.)

Chopin på en søndag

Søndager er en dag jeg tar det med ro...forsøker i alle fall. Om jeg så befinner meg hjemme på Eidsvoll Verk, på hytta, i Roma eller Wien. Det er også noe hellig med denne ene dagen i uken, ikke bare at det står i selve boken, men også at dette er en dag som jeg forbinder med å stå omtrent opp med solen, for å spise rolig en bedre frokost med bakerverk med en sprøere skorpe enn hva man kan drømme om hjemme i Norge, alle fantastiske smaker og nypresset juice av frukt som neppe har reist lengre enn to timer. På vei ned til Petersplassen for å motta Hans Hellighet Pavens velsignelse kan morgenkaffen inntas på uttalige små og store familiedrevne Caffèterie, enten om man har ruslet rolig ned de store travle gatene fra Prati, tatt trikken fra koselige og trange Trastevere eller kommet med buss nr. 64 fra Piazza Venezia til Piazza Risorgimento.

Men jo, en Romaguide får vi komme tilbake til senere, for dette innlegget skal tilegnes den polske komponisten Frederic Franciszek Chopin som hadde sitt 200 års jubileum i Mars i fjor. Det er sagt om Chopins elegante pianoverk (skjønt han skrev utelukkende kun for piano, bortsett fra to pianokonserter hvor orkesteret spiller i en evighet før flygelet tar over hele jobben selv) at når man spiller eller har spillt disse har man grått over synder man aldri har begått og sørget over tragedier som aldri har funnet sted. Det er noe med denne blandingen av både sorg og lengsel, samt glede og små tekniske utfordringer som får Chopins musikk til å bli så spesiell i den romantiske æra. Siden Chopin dro i tidlig alder fra Polen til Paris og spilte der i små salonger, har vi fått en blanding, men det polske er alltid representert på en eller annen måte i musikken. Mens elegansen i de mange av cantabilebevegelsene som ligger i understemmene i blant annet hans 21 noctuerner, er som vann...eller som Chopin alt ettersom hvordan man ser det.
Chopin for meg er de 19 første noctuernene spesielt, noe jeg kan gå en hel dag og lengte hjem til, bare å få spille litt...en liten noctuerne, få sørge sammen med min døde polske venn. Slik som på en søndag, bare skru av samtidsstykkene på NRK Klassisk, åpne opp flygellokket på fullt for så å avdekke det sorte og det hvite under klaviaturlokket på min trofaste Heinrich Haegele Aalen-Stuttgart, for så å slippe sorgene løs. De bølgende cantabile i bunnen, den vakre melodien som beveger seg med stemningene på toppen og ikke minst, hødepunktene hvor opptil 48 små toner i de aller øverste av de 88 tangenter skal presses sammen i en og samme takt.

Noen ganger får jeg lyst til å bare sitte oppe om natten og la disse sorgene slippe løs, rolig over havet av sort og hvitt, i mørket, med minner om en vakker tid.

Hermés Rocabar

Jeg lovet jo litt at dette skulle bli en liten smule moteblogg også, så da får dere få mitt første innlegg i den rettningen.

De som kjenner meg godt vet at jeg er og har alltid vært opptatt av dufter, og lukter tonene bedre enn mange andre og gjengir ofte ordrett tankene fra "nesen" bak duften selv.

Mitt første parfymeinnlegg skal jeg dedikere til en av klassikerene blandt litt bedre herredufter, Rocabar fra vår alles Hermés i Paris, som jeg nå nettopp har brukt for andre gang i dag.
Rocabar ble innført i 1998 og er noe jeg vil kalle en oransje til rød duft, med sin start av dempet sitrus med litt varme knitrende inni seg, noe som beveger seg til en varm og floral duft ettersom vi kommer inn i mellomnotene. Parfymen er basert på mest trenoter, hvilket gir varme og sødme, men i forskjellige scener mellom topp-, mellom- og bunnotene ettersom denne herligheten starter med lyse og lette blomster og går mot de tyngre som fioler, samtidig som at sitrusnotene av sitron og bergamot gir seg. Bunnotene er basert på blant annet patchouly og vanilje.
Litt av det krydderet, som kardemomme, som er tilsatt i denne gjør dette til en treaktig krydret duft, men samtidig en veldig søt duft, til tider litt i det søteste laget, men dette regulerer seg etterhvert.

Til å være en Eau de Toilette er denne ganske så langt holdbar, hvilket tyder på at konsentrasjonen av ren parfyme er høy til å gå under denne betegnelsen, kanskje nesten en Eau de Parfume, men dette kan også ha noe med Hermés sine råvarer og deres destilasjon å gjøre.

Amund helt kort om Treider - Fordi Siham ville at jeg skulle skrive om dette.

Dedikert til alle undrende utenfor Treider (gjerne i Eidsvoll).

Ja, som tittelen til dette innlegget tilsier skal dette være et aldri så lite innlegg om vår kjære,
pengeslukende inngangsport til et ellers så lukket studium - Jus.

Treider College, med sin avdeling kalt jus, befinner seg eksklusivt ved adressen Kristian August gate 21, ja, det er den lille, røde bygningen, som derav har navnet "Pepperkakehuset" eller "Det nedlagte privatsykehuset", vis a vis Tullinløkka, denne parkeringsplassen ingen noen gang får bestemt seg for hva det egentlig skal bli ut av, inneklemt mellom Universitetet og Nasjonalgalleriet på tre sider, og med en grønn Bratwürst tvers over som Nasjonalgalleriet får ørene fulle av kjeft for.

1.1
Jeg vil først og fremst bare ta for meg Jus, siden det er denne jeg kjenner kun fra innsiden av. For å være ærlig trodde jeg i August når jeg startet på dette studiumet at dette var et slags prosjekt for å samle alle pappaguttene på et sted, så skulle vi skryte uhemmet av oss selv. Avsløringen er at der tok jeg feil, Treider er rett og slett ikke snobbete, det er i tilfelle opp til hver og en. Her er det omtrent alle mennesker med kun et felles mål for øyet: Å bli forretningsadvokat, og at vi akter å betale per dags dato å betale 41 500 norske kroner i året for å få diverse gode advokater til å fortelle oss hvordan.

1.2
Menneskene ja, det har jeg vel beskrevet nok allerede, men noen tegn for å kjenne igjen noen skal dere alltids kunne få: UGGs, Mulberry (alle modeller), evt. Louis Vuitton bag i mønstrene Monogram Canvas eller Damier Ebene modellene Speedy og Neverfull er de mest populære, ikke alle har hørt om t-shirts, og Ralph Lauren, Lacoste og Tommy Hilfiger er godt representert, i absolutt alle kategorier. Ja, og en ting til, å virke litt småproff er det aller viktigste, så en god telefon og lesebriller er så absolutt en nødvendighet, og ikke minst Macfaktoren er høy.
Ut i fra dette kan det tenkes at dere tenker: a) Du sa ikke snobbete?! b) Bare Oslo Vest og Bærum som sikkert går der.
Men til dere alle, nei igjen, dette er det merkligste av alt, selv om at osen av Creed og Guerlain kan ligge tykt der inne, er det et mangfold uten like...ikke alle er som alle andre, men mange er like.

1.3
Personalet er det andre som her skal drøftes, som sagt møter vi alskens gode advokater i vårt lille pepperkakehus, store som små, private som offentlige, og selvfølgelig noen bedre enn andre, selv om at det er et tabubelagt tema, men trivelige mennesker er de så absolutt. Det hender jo også at en og annen professor fra UiO stikker innom for å banke litt fornuftig innhold inn i våre fortapte sjeler, det synes vi er interessant.
Den største forskjellen jeg ser i min hverdag fra Eidsvoll VGS må være hvor hyggelige de er på administrasjonen, "HVA VIL DU?!" er byttet ut med "Hei, hva kan jeg hjelpe deg med i dag da?"...vi kan ikke unnlate å nevne Lisbeth, verdens mest smilende og hyggligste kontordame, uansett om det er advent, en lørdag med prøveeksamen eller brannalarm og følgende evakuering er Lisbeth alltid bli og hyggelig mot alle de lovende advokatspirene. Nei, vi kan ikke savne tilsvarende avdeling på Eidsvoll VGS.
Ja, og for Guds skyld, vår faglige leder, Erik, opprinnelig fra Stange ute på Hedmarken, bosatt i Hamar sammen med sin kone Pia. Erik er vår manager, en som alltid motiverer oss på det verste ved å skrive "Jus(s) er gøy!" med smiley i utropstegnet på tavlen og alle ark vi får utdelt, absolutt alle, og det er ikke få. Er det noe som er uklart (hvilket det som regel er) er dette oraklet i Delphi, vi blir rettet inn på hovedsporet igjen, noen ganger klarere enn andre, men på riktig spor kommer vi uansett.

1.4
Det siste punktet skal jeg bruke om oss Treidere generellt.
For de som tror at vi ikke trenger å jobbe fordi dette er en flott privatskole, tar dere feil. Vi har også offentlig 8-timers dager, akkurat som de på UiO, men hvor mye vi gjør ut av det er en annen sak, noen uker bare suser vi rundt og diskuterer de mest diffuse ting innen emnet vi jobber med, mens andre uker jobber vi ræva av oss. Vi alle går i det daglige (selv på 1. Avdeling) rundt og venter på å bare få tildelt en traineeplass hos Thommessen, uansett hvor tidlig det kan være å tenke på det.
Hvor mange liter kaffe vi konsumerer på en gjennomsnittlig arbeidsuke er vanskelig å si noe sikkert om, men det er noe av det vi forbruker mest (bortsett fra papir, markeringstusjer og advokater).



Ansvarsfraskrivelse - Jeg, Amund Klauseie Bekken, fraskriver meg alt ansvar ved dette innlegget for at noen kan føle seg over middels fornærmet, alt er positivt ment og baserer seg på min personlige oppfattelse. 

Pre

Jaja, så har jeg etter mye om og men fått min egen blogg jeg også da...håper dere er fornøyde nå. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg egentlig ikke forstår helt vitsen med dette å blogge, eller å ha sin egen blogg, hvem leser andres sære meninger uansett...for å ta litt pre om dette: For noen dager siden fikk jeg spørsmålet fra en venn om jeg ikke hadde min egen moteblogg, jeg svarte jo nei. Så derfor har jeg nå laget min egen lille blogg, om det blir en moteblogg får vi nå vente og se, men jeg lover dere mange av mine gode klassiske meninger om at mulig. Altså kommer noen av dere til å like mitt "uutviklede prosjekt" noe grusomt mye, mens det selvfølgelig kan være til irritasjon for mange av dere andre uten at vi behøver å nevne navn med en gang.

Velkommen til dere alle.