Eksamen er denne begivenheten da kandidatens kunnskap i sitt fag skal bedømmes. Allerede her virker dette dramatisk, at all kunnskap skal bedømmes i en håndvending. Eksamen kan dog som vi kanskje har antydet ha både negative og positive sider. De positive kan være at man sitter igjen med kanskje mer kunnskap etter innøvelsen pga. den pressende situasjonen og at man kan holde seg aktsom ovenfor en mulighet i stedet for flere. De negative derimot kan være at man øver kun til denne situasjonen og sitter igjen med lite kunnskap ellers og etter, f.eks. at man kun øver inn det aller nødvendigste. Dette vil blant annet kunne få følger for forholdet mellom de teoretiske og de praktiske sidene ved faget. Også risikofordelingen må sies å trekke mot det negative, at så mye skal hvile på én begivenhet.
Det kan ikke legges skjul på at dette er et meget gammelt og omdiskutert opplegg. Men så er det alltid noe spesielt rundt eksamen, med alt kaos og spontane spørsmål på alle kanter. Mest av alt kanskje frustrasjonen over alle de sidene du ikke fikk lest bare en gang til. Men det er da godt å høre av de erfarene at sensor skal har egentlig ikke til hensikt å stryke oss (selv om at det kan noen ganger være tvil), men å få oss til å vise dem vår kunnskap og føle at det er bra nok. Her skal vi ikke ta standpunkt, siden sensor også er individuell. Så som metoden til hver kandidat, noen leser for harde livet de timene som eksisterer i døgnet de siste ukene, mens andre går rundt i koma og leser litt her og der.
Det eneste vi kan gjøre er å forsøke så godt vi kan, og ta det hele egentlig med ro, vi skal ikke gjøre noe mer enn hva vi skal gjøre til daglig, uansett hvor alvorlig det ser ut, mens vi venter på Eksamen.
Thi Thi alle sammen.
