 |
| A. Lange & Söhne, Glashütte (Sachsen), Lange 1 (1994) |
Men for å lette litt på det, så må jeg innrømme at jeg ofte tar for lett på mange ting jeg også, hvor det skulle selvfølgelig ha vært gjort så mye mer.
Men jeg skal ikke kjede dere med meg selv i dag, men heller fokusere på det jeg bryr meg om, kvalitet.
Hvis jeg skal beskrive noe av kvalitet opp mot noe som ikke er fullt så vel, er kanskje tidsmålingen det området hvor jeg kan illustrere dette best. Jeg har jo fått spørsmlet om hvem som kjøper en klokke til noen hundre tusen, i beste fall millioner, men jeg skal svare med at markedet for disse er enormt, det er flere der enn i de lavere klassene som kan stille på samme nivå.
La oss begynne med litt historikk. Gjennom årene, siden urene begynnte å komme har vi hatt mange utforskninger og forskjellige løsninger, fra de tidligste dager til hva vi holder på med i dag, men her kommer det jo selvfølgelig ann på hver enkelt urmaker og hva de tror er den beste løsningen. Disse små tingene folk tar så selvfølgelig har blitt mer og mer avanserte etter tiden. Fra vi ble kvitt pendelen og fikk et balansehjul, videre til Breguets Tourbillion fra 1801, de avanserte kalenderfunksjonene, quartzurverket (batteriklokkene, snakkes helst ikke om) og kombiansjonen av alle sammen. Skulle jeg snakket om alle komplikasjonene (funksjonene) kunne jeg holdt på i mange timer, så for å skrive noe skal vi behandle kun presisjonen og kvaliteten.
Jeg vet også at det er quarts som er den mest presise typen urverk, men som sagt skal vi kun ta for oss rene mekaniske urverk. Skulle vi alle være avhengige av disse batteriene hadde vi ikke trengt å skille så mye mellom Certina, Omega og Breguet...uansett hva det står på den og inneholder, hadde det blitt mye av det samme.
Før 1960-70 var de aller fleste klokker mekaniske, forsøk på elektronisk resonans hadde selvfølgelig pågått, men hovedparten var mekaniske. Kvaliteten var selvfølgelig forskjellig, men det er det den dag i dag også, ellers hadde det jo ikke hadde vært noe poeng å betale "tilstrekkelig". For noen år siden og fremover har de mekaniske blitt mer populære, folk har begynnt å sette mere pris på tiden i seg selv. Men det er ingen vits i å bli lurt, mange av merkene begynnte bare å kjøpe inn standardurverk, som jo hadde pågått en stund, men nå mer utbrett. F.eks. har jo Edox og Certina vært basert på ETA-urverkene en stund allerede, men også de kjente og kjære som Longines, Omega, Tag Heuer og Breitling begynnte å ta den litt lettere løsningen, og heller justerte litt på disse ferdige tingene så fort de kom inn i huset. Jeg skal ikke sverte alle disse urverkene, for de har jo også blitt laget med god presisjon i Sveits, men synet på tradisjonene og oppfinnsomheten har blitt satt litt til side med dette. Men noen har selvfølgelig holdt på som i alle år, helt uavhengig og tradisjonelt, prakteksemplene må være Patek Philippe, Jaeger-LeCoultre, Audemars Piguet og A. Lange & Söhne.
Men for å gjøre det lysere skal vi komme til at i dag har mange av middelsmerkene begynnt å ta til fornuft, selv om at de har klart å holde på gode resultater med ferdige deler etc. I dag har det blitt populært å ha "In house movements" Altså urverk der alt er laget i huset, for huset. Breitling og Omega må nevnes som prakteksempler, og de fantastiske høysjiktemerkene IWC og Panerai har begynnt å stramme inn på sitt utvalg allerede.
Men for å ta litt om presisjonen har det ikke vært noen sorg uansett, med Chronometer sertifikatet har mange kunnet hevde at de også har fått til med noen masseproduserte deler, men dog kanskje ømfintlig plukket fra hverandre, for så å sette sammen igjen på nytt. Samtidig hadde de tradisjonelle, som Patek Philippe og IWC sine egne standarder i tillegg til den kjente Chronometer-standarden, og ville ha enda mer presise klokker.
Her ligger nok noe av grunnen til at når jeg ser på min samling av både masseprodusert og tradisjonellt manufactur (in house), går sistnevnte mest presist, fordi det ikke er gjort nok med den første. Stoltheten og tradisjonen er noe som veier tungt hos mange av disse merkene, merkbart er det at disse også ofte er de mest kostbare og konservative håndlagde.
Men det vokser også opp noen nye oppfinninger i dag som i går, her er det å nevne i tillegg til utviklingen de tradisjonelle bedriver også nye merker startet av ingeniører som produserer minimale opplag med håndlagde tidsmaskiner. Disse er ofte produkter med ideer vi aldri har sett før og kombinasjoner vi heller aldri har tenkt, og resultatet er langt bedre enn akseptabelt, men har ikke fått de gamle til å skjelve enda, siden de har så godt grep om markedet fra før av. Jeg vil merke meg nyvinningene til blant annet Parmigiani, Roger Dubois og Antoine Preziuso.
De nye tidene ser ut til å gi oss både større skille mellom de gode og de verre på presisjonen og kvaliteten, men flere og flere ser ut til å bli mer bevisst om seg selv og dermed kunne forbedre sine produkter og ideer ytligere, dette vil de også ofte få enda blidere kunder av.
(Innlegget er uredigert.)
